Vennskap

Vi mennesker en noen merkelige dyr. Vi lever i det lille hode vårt og i vår egen eksistens uten egentlig å tenke over at de minste ting vi gjør, kan ha en enorm påvirkning på de rundt oss. Vi har alle en tendens til å velge den enkleste veien slik som alle de andre sauene. Vi er som strøm i mer enn en betydning. Alllikevel er det også vanskelig å da finne ut at du har såra noen rundt deg fordi du igjen valgte å bli en av flokken. Når kanskje noen trengte deg på mer enn en rent praktisk måte, går man avsted igjen i viser, dog ubevisst, at man har bedre ting å gjøre. Og det svir etterpå. Iallefall for meg gjør det det. Men nå har jeg jo mer enn en gang kommet til at jeg ikke er helt som alle andre.. Og det i mer enn en betydning. Noen egentskaper skulle jeg gjerne vært foruten, noen hadde jeg ikke byttet bort for alt i verden. De er med å former meg til å bli den jeg er. Jeg har nå i det siste brukt så mye energi på å la være å føle noe som helst at jeg snart bobler over av alle mulige følelser og til alle tenkelige tidspunkt. Jeg har en merkverdig måte å bli fasinert av folk på de utenkeligste tidspunkt. Og selvfølgelig når jeg minst vil det selv. Men det er vel slik det skal være. Og hvis jeg ikke passer på kan det hende at slike fasinasjoner går over i forelskelser og det har jeg over hodet ikke lyst til. men den gang ei.. En og annen jævel sniker seg jo inn i selv det kaldeste hjerte en gang i blandt og annet er vel ikke å vente. Men hvorfor kan det ikke bli slik på et tidspunkt da jeg har lyst. På et tidspunkt da jeg har tid å bruke på andre nn meg selv uten å føle at jeg må gå på akkord med alt det jeg burde ha gjort. Jaja. Slik er det vel bare meningen at det skal bli da. Så får jeg bare forholde meg til det.