Vennskap

Vi mennesker en noen merkelige dyr. Vi lever i det lille hode vårt og i vår egen eksistens uten egentlig å tenke over at de minste ting vi gjør, kan ha en enorm påvirkning på de rundt oss. Vi har alle en tendens til å velge den enkleste veien slik som alle de andre sauene. Vi er som strøm i mer enn en betydning. Alllikevel er det også vanskelig å da finne ut at du har såra noen rundt deg fordi du igjen valgte å bli en av flokken. Når kanskje noen trengte deg på mer enn en rent praktisk måte, går man avsted igjen i viser, dog ubevisst, at man har bedre ting å gjøre. Og det svir etterpå. Iallefall for meg gjør det det. Men nå har jeg jo mer enn en gang kommet til at jeg ikke er helt som alle andre.. Og det i mer enn en betydning. Noen egentskaper skulle jeg gjerne vært foruten, noen hadde jeg ikke byttet bort for alt i verden. De er med å former meg til å bli den jeg er. Jeg har nå i det siste brukt så mye energi på å la være å føle noe som helst at jeg snart bobler over av alle mulige følelser og til alle tenkelige tidspunkt. Jeg har en merkverdig måte å bli fasinert av folk på de utenkeligste tidspunkt. Og selvfølgelig når jeg minst vil det selv. Men det er vel slik det skal være. Og hvis jeg ikke passer på kan det hende at slike fasinasjoner går over i forelskelser og det har jeg over hodet ikke lyst til. men den gang ei.. En og annen jævel sniker seg jo inn i selv det kaldeste hjerte en gang i blandt og annet er vel ikke å vente. Men hvorfor kan det ikke bli slik på et tidspunkt da jeg har lyst. På et tidspunkt da jeg har tid å bruke på andre nn meg selv uten å føle at jeg må gå på akkord med alt det jeg burde ha gjort. Jaja. Slik er det vel bare meningen at det skal bli da. Så får jeg bare forholde meg til det.

Kjærlighet

Fant en tekst jeg bare var nødt til å legge til..

L'amore è come fuoco non sapete mai se sta andando a illumini un fuoco o bruci la vostra casa giù..

hahaha

Sorg

Hvorfor Meg?

Hvorfor blei det meg

og ikke deg

og hva om det hadde blitt meg

men litt senere

hadde jeg fortsatt vært meg

eller hadde jeg vært deg

Hvordan kan man sørge over å ha mistet noe man aldri har hatt. Il dolore è dolore heter det på italiensk. Sorg er smerte. Så hvorfor skal vi ikke ha love til å sørge når det er noe eller noen vi har mistet? Sorg er ikke planlagt eller logisk. Det er en følelse som vi opplever når vi mister noen. Og det er en høyst reell følelse selv om vi kanskje ikke klarer å sett ord på det. Vi er generelt ikke flinke til å snakke om følelser vi mennesker. Noen er det, fordi de har blitt lært til fra de var små at det er greit. Andre går et helt liv uten å kjenne etter i det heletatt. Jeg lever mitt i mellom. I en slags eksistens der jeg veit hva jeg føler, men ikke vil snakke om det. For jeg føler ikke at det er noe vits. Derfor skriver jeg det ned i stedet.

Hemmligheter

Hvorfor er det slik at alle

uviktige hemmligheter

er så lette å holde

mens de som betyr noe

nesten bolbler ut

helt av seg selv

men bare nesten

Tro

Jeg har tenkt mye på dette med tro i det siste. Troen på meg selv, troen på andre og troen på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. Eller det blir kanskje litt feil formulert siden jeg er en av de som "veit" at det finnes noe mer. Troen på at det som er "mer" er godt, er vel heller problemet. Når du hele tiden får bilder av ting, og opplevder følelser som ikke er dine egne. Og må ta stilling til ting som har påvirket andre rundt deg i stor grad hele tida, da blir man litt sliten i hodet. Og hvorfor kan jeg ikke få bilder av koselige ting. At noen skal ha barn, eller har kjøpt seg nytt hus. Hvorfor er det bare de depresive tinga jeg skal få vite. Hvem som er syke, om de har opplevd noe fælt og til tider også hva det er. Hvis jeg ikke er flink til å skru det helt av da, og det kan bare gjøres ved at jeg drikker meg full, eller blir helt følelsesmessig avstompa. Noe jeg har vært i ca to år. En blanding altså. Ikke bare full. "bare" 3-4 dager i uka.

Og da er det kanskje på tide å begynne å føle litt igjen. selv om det bare fører med seg smerte.
Når man kommer dit at man føler en slags tomhet, men ikke helt klarer å sette finger'n på hva som er ødelagt, hvis du skjønner hva jeg mener? At alt rundt plutselig ikke har noen betyding lenger. Alt du har lyst til er å reise et sted å finn fred. At hjertet kan rekke å bli helt igjen før det blir revet i fillebiter enda en gang. Du begynner å bry deg om personer igjen, selv om du ikke har lyst. Blir stille og innerslutta da det går opp for deg for første gang at det ikke bare er du selv som betyr noe lenger. At noen andre har stjålet til seg en plass i hjerte ditt uten at du egentlig la merke til det. Og definitvt uten at du ville det. Og da er det bare en ting å gjøre. Få de ut igjen fort som bare f.. for hvis de blir for lenge kommer følelsene til å spre seg og da blir de et helt helvete å bli kvitt. Men allikevel er det noen som råker deg slik at du ikke klarer å forsvare deg i det hele tatt. Og kanskje det til og med er fordi du ikke vil? Og det råkker litt ved troen på hvem man er. Jeg har hele tiden vært fast bestemt på at jeg aldri kommer til å forandre meg for noen. Ikke under noen omstendigheter, og det står jeg fortsatt ved. men nå i det siste har den bastante påstanden fått visse modifikasjoner. Altså jeg kommer aldri til å forandre meg som person. Jeg er den jeg er, alltid. Men å ofre å få viljen min hele tiden for at noen andre kanskje kan få det i stedet er noe helt anna. Jeg har levd etter den regelsen at; jeg får det alltid som jeg vil, og får jeg det ikke, er det fordi jeg ikke vil det nok. men det betyr plutselig ikke noe lenger.
Jeg tror jeg kanskje aldri kommer til å få svar på om grunnen til at jeg føler meg litt hul om dagen er mangel på tro, eller mangel på kjærlighet, men det er ikke så viktig heller for det er jo omtrent det samme. Allikevel må jeg si at jeg ikke helt liker den følelsen at jeg som meg selv ikke skal være nok. Det har jeg aldri følt før. Og kommer, hvis jeg har noe jeg skulle sagt om det, aldri til å føle det igjen. men selv om jeg har mistet litt tro, har jeg funnet tilbake til megselv. noen som har vært borte ganske lenge. Gjemt og glemt på bunden av ei tom Jack Daniels flaske.

Belief, min nye yndlingssang

Belief

Makes things real

Makes things feel

Feel alright

Belief

Makes things true

Things like you

You and I

Tonight, you arrested my mind

When you came to my defense

With a knife

In the shape of your mouth

In the form of your body

With the wrath of a god

Oh, you stood by me

Belief

Dååååååååååå

Det er noe jeg har tenkt på en stund. Jeg lurer på hva slags person jeg hadde blitt hvis jeg hadde blitt mobbet som barn. Altså, selvfølgelig har jeg også blitt ertet litt i ny og ned. Kan ikke nekte for det, men jeg har på en måte alltid visst hvem jeg er å hva jeg vil så usakelig kritikk eller ondhjertet erting har jeg ikke tenkt så lenge på. Den har kanskje gjort vondt en liten stund, men så har er merkelig ro senket seg og det har ikke gjort vondt lenger. Men hva om denne typen trakkasering hadde blitt trappet opp i ondskap og hyppighet. Hadde jeg da vært sterk nok til å stå imot med løftet hode? Og selv om jeg kanskje hadde klart det en stund, hvor lenge? en måned? et år? to? hvor lang tid tar det å bryte ned et menneske helt til det ikke lenger er en skygge av selg selv. Og hva jeg lurer aller mest på er hva som får en person til å mobbe en annen! Hva gjør det f.eks for en mobber at noen kanskje har en skeiv nese, eller tynne bein. Hva er de i den som gjør at denne oppservasjonene av et annet menneske ender opp i en negativ kommentar om noen andre sitt utseende. Og da mener jeg utseende, for det er som regel det ytre vi kommenterer. Jeg tror ikke jeg kan sette meg inn i den følelsen av å måtte tråkke på andre for å fremheve meg selv. Men det kommer vel sikkert igjen av det faktum at jeg veit hvem jeg er å hva jeg står for. Jeg sier ikke dette for å fremheve meg selv som noen slags helgen, for det er jeg så langt ifra. Men forskjellen mellom meg og en som mobber er at jeg har tatt et valg mellom å fokusere på det positive i stedet for det negative. For at en nese er skeiv, eller noen bein tynne er bare med på å gi særpreg på en person. Og selvfølgelig ser jeg også det hvis det er slik det er men, det gjør jo ikke meg noe godt at en person som har skakk nese skal få høre det i hytt og gevær. Men det er vel sikkert noe man ikke skal få vite også..

You who stand alone

You who stand alone

alone you will figth

we who walk in crowds

dosen't mean we're rigth

long the road will be

still you walk alone

with your head held high

up to the clear starry sky

cry your tears for you
not me

I will cry myown

I will walk alone

if it's suppose to be

2 be or not 2 be

Å være eller å ikke være, er det det som er spørsmålet? Å være er jo ikke noe anna enn å eksistere. Og det er ikke nok. Man kan eksistere et helt liv uten egentlig å ha levd, og hva er da poenget med at vi er, hvis det ikke er for at vi skal leve? No affence to Shakespeare, men jeg tror ikke å være eller og ikke være, er spørsmålet vi bør stille oss. Iallefall ikke det som er viktigst å lure på. Man vet ikke hvor mye tid man har fått utdelt her på jorda. Noen har vært så utrolig heldig at de får oppleve gleden av barnebarn, og kanskje til å med oldebarn. Noen blir ikke 10 år en gang. Det er ingen som veit hvor lang tid vi har, og takk Gud for det. Tenk hvis vi hadde visst når vi skulle dø. Da hadde vi høyst sannsynlig blitt så fiksert på det tidspunktet at vi hadde blitt for lammet til å klare å leve den tiden vi har. Uansett om det hadde vært om et år, eller to. Derfor er det så utrolig viktig å ta vare på den tiden vi har. Å fylle den med så mye godt som mulig. Jeg er helt overbevist at det er menneskets vei til evig liv. Og da mener jeg ikke i ordets rette forstand, for det er en sjebne jeg ikke unner noen, men i den grad det er mulig.Hvis vi bruker livet vårt til å spre glede, omsorg, godhet, forståelse og aksept, etterlater det ett utrolig sterkt universelt inntrykk som forblir til all ettertid. Kjærligheten overvinner alt. Kanskje får vi oppleve dette i form av en stor og lykkerlig familie. Se noe man selv har skapt bli til og vokse opp. Utvikle seg og se at den plattformen man har bygd av nettopp godhet, ligger som et tryggt og beskyttende teppe over de vi er glad i. Da lever en del av oss videre i dem. For alltid.

Tid

Vi tar det når vi får tid, sier vi

men hva om den tiden

aldri kom?

Hva har vi da å se tilbake på?

Dikt

Når jeg var ute på tur benyttet jeg anlednignen til å skrive litt igjen. Og her er noe av det.

Protect Me.

Protect me

the most

when I say

I don't need it

Because then I do.

Hurt

You hurt me the most

when you say nothing at all

your silence hurt more than words

And when I answer; nothing

The emptyness grows

Sterke men små

Hvorfor er det alltid de sterkeste som får svi

mens de svake går fri

hvordan har jeg endt på denne sti

Jeg vet ikke, men jeg akter å bli

Hemmat.

Da var det altså kommet til den tiden at jeg igjen er tilbake i Norge, og ikke et øyeblikk fortidlig. Tror jeg hadde kommet til å bli sprø hvis jeg ikke hadde kommet på det spesielle flyet. Missforstå meg rett, jeg trivdes godt der nede i varmere strøk, alene. Problemet er bare at når man har sittet å tenkt lenge nok på den samme tingen blir hjernen, min blir iallefall det, lei av å høre på tankene som surrer. Når du har vurdert saker å ting så nøye at du er helt sikker på at du har tenkt på alle mulig aspekter av den, og så fort du lar hjernen slappe av som et resultat av denne tanken, popper en ny problemstilling opp. Så er det på en ny runde, Og jeg eier ikke tålmodighet i utgangspunktet. En av mine alt for kjente laster. ένα γνωστό γεγονός, som de ville sagt i hellas.

Det er en del ting jeg har tenkt på mens jeg var borte. Hvis du fikk velge mellom å gå på månen eller på en helt hvit strand langs middelhavskysten. Hva hadde du valgt?

Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men det var bare noe jeg kom til å tenke på mens jeg var på ferie. Okei så var ikke stranden helt hvit, men den var ganske lys, så den får duge for nå. Det hadde jo vært utrolig kult å kunne si at det jeg gjorde, en sen høst natt i september mens jeg var på kreta, var å gå på månen. Men neida. Ganske naturlig, var det å gå på stranda jeg gjorde. Beina godt plantet på gode, faste og tygge moder jord. Spørsmålet mitt er litt merkelig, for de fleste av oss haddde selvfølgelig valgt å gå på månen. Men det jeg tenkte på da jeg stilte meg selv dette spørsmålet var litt mer i baner av konsekvensene ved å gå på månen kontra å gå på stranda. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt for 1 år sida. Definitivt stranda. Tanken på at alle ting man gjør, uansett dybde, kommer til å bli visket bort av tiden og av havet. At ingenting man gjør er uopprettelig. Og slik har jeg levd livet mitt den siste tiden. Uten noen som helst tanke for at noen jeg gjør kommer til å få noen konsekvenser. Uten bekymringer, uten anger. Uten tanke for at den stenen som jeg kaster i vannet etterlater seg det minste spor. Men allikevel kommer ringvirkningene, og det kunne egentlig ikke blitt brukt et mer passende ord.

Jeg har vel i det siste kommet frem til den konklusjonen om at selv ikke jeg skal leve evig. Så derfor har jeg bestemt meg får å bruke den tiden jeg har til å etterlate meg så mange uutviskelige måneavtrykk som mulig, noe som aldri viskes bort.

Bon voyage

Da er tiden kommet for å reise, og dermed tror jeg at jeg gjør det...Talas

Globetrotting.

Da blei det altså Kreta valget falt på da globusen stoppet å spinne. Noe som passer meg ganske så bra. Håper bare været blir slik som jeg har på følelsen at det kommer til å blir. Og om det begynner å regne litt er jeg da vannfast så vidt jeg veit, så det kommer nok ikke til å by på extreme vansker. Ellers skal det jo sies at jeg til dags dato, bank i bordet, ikke har hatt dårlig vær når jeg har vært ute å reist. Får håpe det holder seg slik.

Ellers har jeg faktisk i det siste begynt å drømme igjen. Noe jeg ikke har gjort på kjempelange.. Det har faktisk vært to år siden sist, når jeg tenker nøye etter. Og det er helt min egen skyld. Har nå endelig tatt et valg om å akseptere at jeg er den jeg er, uten fotnoter. At jeg kanskje er født med en type innsikt i en del ting jeg til nå i det siste ikke har vært i stand til å takle. At det ikke er noe jeg kan gjøre noe med at jeg fanger opp bilder og følelser fra folk rundt meg som det kanskje ikke var meningen at jeg skulle se. Ting som de ikke selv engang er klar over. At jeg leser energibaner til folk jeg tar på, at jeg ikke helt takler å gå på kirkegårder, at konsentrasjonsleirer er et helt helvete, og at jeg hele tiden sliter med å finne ut hva som er om andre, og hva som handler om meg selv. At jeg har en sterk intuisjon er jo ikke noe negativt, så lenge jeg slipper å ta inne følelser og bilder av ting jeg ikke vil vite. Ting som gjør at livet mitt føles mer forutbestemt enn på lenge, selv om jeg kjemper med nebb å klør for å gjøre ting som ingen forventer av meg, og kanskje aller minst meg selv. I slike situasjoner er man bare nødt til å gå på tryne en gang i blant. Og kanskje allermest følelsesmessig. Når man blir så sliten i hodet av alle tankene og følelsene, og du samtidig veit at ikke alle er dine egne engang, blir det til tider kjett å stå opp. Nå du har så mye empati og omsorg for de rundt deg at du til og med reagerer sterkere på hendelser om de, enn de gjør selv, er det på tide å trekke seg litt tilbake å finne et sted der det er lettere å skille ut hva som er mitt og hva som er andre sitt.

Derfor blir det nå utrolig godt med ferie på torsdag. Ei hel uke alene, som kanskje fører til at jeg blir mer bevisst på valg for meg selv, som igjen kanskje fører til at jeg finner tilbake til meg selv.

Munndiare..

HAHA. Har nå endelig funnet en blogg som det er morro å bruke.. Og da renner det på med skriverier, har nok holdt kjeft alt for lenge. Har funnet ut at hvis jeg ikke skal bli gal å skyte noen helt totalt uskyldige er jeg nødt til å reise bort, ALENE, for å tenke. Derfor har jeg funnet ut at de lureste man kan gjøre er å lukke igjen øynene å peke i et atlas, for deretter å reise dit hvor du klarte å plassere finger'n. Har vel kommet til den konklusjonen at det er på tide med litt kvalitetstid med meg, megselv og jeg. Er litt lei av å måtte ta stilling til alt som popper opp på min meget merkverdige vei og i den anledning blir det ei uke med, forhåpentligvis i allefall, sol og sommer et sted ingen kjente finner meg igjen. Uten mobiltelefor og data, uten noe annet en ei god bok.. Føler jeg har en del å ta igjen på den fronten. Selv om jeg ikke er helt ubelest. For en gangs skyld skal det bli bøker jeg har lyst til å lese for min egen del og ikke for at noen andre har funnet ut at dette er jo en bok vi bare er nødt til å få med oss. Er også ganske befriende å tenke på at det ikke gjør meg noe å reise helt alene, selv om det nok blir litt uvant. Men jeg tror det blir verdt det i det fulle og det hele. Kan liksom ikke tenke på noen jeg hadde hatt hjerte til å be med meg heller når jeg veit hva slags humør jeg er i om dagen. Så er nok det til det beste for alle at jeg reiser solo.

Nååååååå er det slutt..

Kanskje litt ironisk å begynne en ny blogg med en slik overskrift, men det får bare stå til for; nåååå er det slutt. Nå bestiller jeg meg en enveisbillett til et lettere liv.
Uten bekymringer eller valg, penger eller jobb. Jeg slutter herved å eksistere får å gå over "To join the living" Derfor har jeg bestemt meg for å skrive ned alle tankene og følelsene mine slik at de kanskje lar være å sprenge hodet mitt, som er fullt nok fra før. Jeg er lei av å jobbe meg "nedått" forå slippe å fundere på om jeg egentlig trives i livet og om jeg egentlig trives så godt alene når det kommer til stykke. En ganske slående tanke egentlig. Når du våkner opp å finner ut at du kanskje ikke har det så bra som du går rundt å innbilder deg selv og andre. At ikke alt er så rosenrødt som mange kanskje tror. At du har et savn som du hele tiden har unnlatt å kjenne på, kanskje aller mest fordi det er vondt å sårt. Men i DET STORE og HELE skal jeg vel ikke klage.