Vennskap

Vi mennesker en noen merkelige dyr. Vi lever i det lille hode vårt og i vår egen eksistens uten egentlig å tenke over at de minste ting vi gjør, kan ha en enorm påvirkning på de rundt oss. Vi har alle en tendens til å velge den enkleste veien slik som alle de andre sauene. Vi er som strøm i mer enn en betydning. Alllikevel er det også vanskelig å da finne ut at du har såra noen rundt deg fordi du igjen valgte å bli en av flokken. Når kanskje noen trengte deg på mer enn en rent praktisk måte, går man avsted igjen i viser, dog ubevisst, at man har bedre ting å gjøre. Og det svir etterpå. Iallefall for meg gjør det det. Men nå har jeg jo mer enn en gang kommet til at jeg ikke er helt som alle andre.. Og det i mer enn en betydning. Noen egentskaper skulle jeg gjerne vært foruten, noen hadde jeg ikke byttet bort for alt i verden. De er med å former meg til å bli den jeg er. Jeg har nå i det siste brukt så mye energi på å la være å føle noe som helst at jeg snart bobler over av alle mulige følelser og til alle tenkelige tidspunkt. Jeg har en merkverdig måte å bli fasinert av folk på de utenkeligste tidspunkt. Og selvfølgelig når jeg minst vil det selv. Men det er vel slik det skal være. Og hvis jeg ikke passer på kan det hende at slike fasinasjoner går over i forelskelser og det har jeg over hodet ikke lyst til. men den gang ei.. En og annen jævel sniker seg jo inn i selv det kaldeste hjerte en gang i blandt og annet er vel ikke å vente. Men hvorfor kan det ikke bli slik på et tidspunkt da jeg har lyst. På et tidspunkt da jeg har tid å bruke på andre nn meg selv uten å føle at jeg må gå på akkord med alt det jeg burde ha gjort. Jaja. Slik er det vel bare meningen at det skal bli da. Så får jeg bare forholde meg til det.

Kjærlighet

Fant en tekst jeg bare var nødt til å legge til..

L'amore è come fuoco non sapete mai se sta andando a illumini un fuoco o bruci la vostra casa giù..

hahaha

Sorg

Hvorfor Meg?

Hvorfor blei det meg

og ikke deg

og hva om det hadde blitt meg

men litt senere

hadde jeg fortsatt vært meg

eller hadde jeg vært deg

Hvordan kan man sørge over å ha mistet noe man aldri har hatt. Il dolore è dolore heter det på italiensk. Sorg er smerte. Så hvorfor skal vi ikke ha love til å sørge når det er noe eller noen vi har mistet? Sorg er ikke planlagt eller logisk. Det er en følelse som vi opplever når vi mister noen. Og det er en høyst reell følelse selv om vi kanskje ikke klarer å sett ord på det. Vi er generelt ikke flinke til å snakke om følelser vi mennesker. Noen er det, fordi de har blitt lært til fra de var små at det er greit. Andre går et helt liv uten å kjenne etter i det heletatt. Jeg lever mitt i mellom. I en slags eksistens der jeg veit hva jeg føler, men ikke vil snakke om det. For jeg føler ikke at det er noe vits. Derfor skriver jeg det ned i stedet.

Hemmligheter

Hvorfor er det slik at alle

uviktige hemmligheter

er så lette å holde

mens de som betyr noe

nesten bolbler ut

helt av seg selv

men bare nesten

Tro

Jeg har tenkt mye på dette med tro i det siste. Troen på meg selv, troen på andre og troen på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. Eller det blir kanskje litt feil formulert siden jeg er en av de som "veit" at det finnes noe mer. Troen på at det som er "mer" er godt, er vel heller problemet. Når du hele tiden får bilder av ting, og opplevder følelser som ikke er dine egne. Og må ta stilling til ting som har påvirket andre rundt deg i stor grad hele tida, da blir man litt sliten i hodet. Og hvorfor kan jeg ikke få bilder av koselige ting. At noen skal ha barn, eller har kjøpt seg nytt hus. Hvorfor er det bare de depresive tinga jeg skal få vite. Hvem som er syke, om de har opplevd noe fælt og til tider også hva det er. Hvis jeg ikke er flink til å skru det helt av da, og det kan bare gjøres ved at jeg drikker meg full, eller blir helt følelsesmessig avstompa. Noe jeg har vært i ca to år. En blanding altså. Ikke bare full. "bare" 3-4 dager i uka.

Og da er det kanskje på tide å begynne å føle litt igjen. selv om det bare fører med seg smerte.
Når man kommer dit at man føler en slags tomhet, men ikke helt klarer å sette finger'n på hva som er ødelagt, hvis du skjønner hva jeg mener? At alt rundt plutselig ikke har noen betyding lenger. Alt du har lyst til er å reise et sted å finn fred. At hjertet kan rekke å bli helt igjen før det blir revet i fillebiter enda en gang. Du begynner å bry deg om personer igjen, selv om du ikke har lyst. Blir stille og innerslutta da det går opp for deg for første gang at det ikke bare er du selv som betyr noe lenger. At noen andre har stjålet til seg en plass i hjerte ditt uten at du egentlig la merke til det. Og definitvt uten at du ville det. Og da er det bare en ting å gjøre. Få de ut igjen fort som bare f.. for hvis de blir for lenge kommer følelsene til å spre seg og da blir de et helt helvete å bli kvitt. Men allikevel er det noen som råker deg slik at du ikke klarer å forsvare deg i det hele tatt. Og kanskje det til og med er fordi du ikke vil? Og det råkker litt ved troen på hvem man er. Jeg har hele tiden vært fast bestemt på at jeg aldri kommer til å forandre meg for noen. Ikke under noen omstendigheter, og det står jeg fortsatt ved. men nå i det siste har den bastante påstanden fått visse modifikasjoner. Altså jeg kommer aldri til å forandre meg som person. Jeg er den jeg er, alltid. Men å ofre å få viljen min hele tiden for at noen andre kanskje kan få det i stedet er noe helt anna. Jeg har levd etter den regelsen at; jeg får det alltid som jeg vil, og får jeg det ikke, er det fordi jeg ikke vil det nok. men det betyr plutselig ikke noe lenger.
Jeg tror jeg kanskje aldri kommer til å få svar på om grunnen til at jeg føler meg litt hul om dagen er mangel på tro, eller mangel på kjærlighet, men det er ikke så viktig heller for det er jo omtrent det samme. Allikevel må jeg si at jeg ikke helt liker den følelsen at jeg som meg selv ikke skal være nok. Det har jeg aldri følt før. Og kommer, hvis jeg har noe jeg skulle sagt om det, aldri til å føle det igjen. men selv om jeg har mistet litt tro, har jeg funnet tilbake til megselv. noen som har vært borte ganske lenge. Gjemt og glemt på bunden av ei tom Jack Daniels flaske.

Belief, min nye yndlingssang

Belief

Makes things real

Makes things feel

Feel alright

Belief

Makes things true

Things like you

You and I

Tonight, you arrested my mind

When you came to my defense

With a knife

In the shape of your mouth

In the form of your body

With the wrath of a god

Oh, you stood by me

Belief

Dååååååååååå

Det er noe jeg har tenkt på en stund. Jeg lurer på hva slags person jeg hadde blitt hvis jeg hadde blitt mobbet som barn. Altså, selvfølgelig har jeg også blitt ertet litt i ny og ned. Kan ikke nekte for det, men jeg har på en måte alltid visst hvem jeg er å hva jeg vil så usakelig kritikk eller ondhjertet erting har jeg ikke tenkt så lenge på. Den har kanskje gjort vondt en liten stund, men så har er merkelig ro senket seg og det har ikke gjort vondt lenger. Men hva om denne typen trakkasering hadde blitt trappet opp i ondskap og hyppighet. Hadde jeg da vært sterk nok til å stå imot med løftet hode? Og selv om jeg kanskje hadde klart det en stund, hvor lenge? en måned? et år? to? hvor lang tid tar det å bryte ned et menneske helt til det ikke lenger er en skygge av selg selv. Og hva jeg lurer aller mest på er hva som får en person til å mobbe en annen! Hva gjør det f.eks for en mobber at noen kanskje har en skeiv nese, eller tynne bein. Hva er de i den som gjør at denne oppservasjonene av et annet menneske ender opp i en negativ kommentar om noen andre sitt utseende. Og da mener jeg utseende, for det er som regel det ytre vi kommenterer. Jeg tror ikke jeg kan sette meg inn i den følelsen av å måtte tråkke på andre for å fremheve meg selv. Men det kommer vel sikkert igjen av det faktum at jeg veit hvem jeg er å hva jeg står for. Jeg sier ikke dette for å fremheve meg selv som noen slags helgen, for det er jeg så langt ifra. Men forskjellen mellom meg og en som mobber er at jeg har tatt et valg mellom å fokusere på det positive i stedet for det negative. For at en nese er skeiv, eller noen bein tynne er bare med på å gi særpreg på en person. Og selvfølgelig ser jeg også det hvis det er slik det er men, det gjør jo ikke meg noe godt at en person som har skakk nese skal få høre det i hytt og gevær. Men det er vel sikkert noe man ikke skal få vite også..

You who stand alone

You who stand alone

alone you will figth

we who walk in crowds

dosen't mean we're rigth

long the road will be

still you walk alone

with your head held high

up to the clear starry sky

cry your tears for you
not me

I will cry myown

I will walk alone

if it's suppose to be