Tro

Jeg har tenkt mye på dette med tro i det siste. Troen på meg selv, troen på andre og troen på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. Eller det blir kanskje litt feil formulert siden jeg er en av de som "veit" at det finnes noe mer. Troen på at det som er "mer" er godt, er vel heller problemet. Når du hele tiden får bilder av ting, og opplevder følelser som ikke er dine egne. Og må ta stilling til ting som har påvirket andre rundt deg i stor grad hele tida, da blir man litt sliten i hodet. Og hvorfor kan jeg ikke få bilder av koselige ting. At noen skal ha barn, eller har kjøpt seg nytt hus. Hvorfor er det bare de depresive tinga jeg skal få vite. Hvem som er syke, om de har opplevd noe fælt og til tider også hva det er. Hvis jeg ikke er flink til å skru det helt av da, og det kan bare gjøres ved at jeg drikker meg full, eller blir helt følelsesmessig avstompa. Noe jeg har vært i ca to år. En blanding altså. Ikke bare full. "bare" 3-4 dager i uka.

Og da er det kanskje på tide å begynne å føle litt igjen. selv om det bare fører med seg smerte.
Når man kommer dit at man føler en slags tomhet, men ikke helt klarer å sette finger'n på hva som er ødelagt, hvis du skjønner hva jeg mener? At alt rundt plutselig ikke har noen betyding lenger. Alt du har lyst til er å reise et sted å finn fred. At hjertet kan rekke å bli helt igjen før det blir revet i fillebiter enda en gang. Du begynner å bry deg om personer igjen, selv om du ikke har lyst. Blir stille og innerslutta da det går opp for deg for første gang at det ikke bare er du selv som betyr noe lenger. At noen andre har stjålet til seg en plass i hjerte ditt uten at du egentlig la merke til det. Og definitvt uten at du ville det. Og da er det bare en ting å gjøre. Få de ut igjen fort som bare f.. for hvis de blir for lenge kommer følelsene til å spre seg og da blir de et helt helvete å bli kvitt. Men allikevel er det noen som råker deg slik at du ikke klarer å forsvare deg i det hele tatt. Og kanskje det til og med er fordi du ikke vil? Og det råkker litt ved troen på hvem man er. Jeg har hele tiden vært fast bestemt på at jeg aldri kommer til å forandre meg for noen. Ikke under noen omstendigheter, og det står jeg fortsatt ved. men nå i det siste har den bastante påstanden fått visse modifikasjoner. Altså jeg kommer aldri til å forandre meg som person. Jeg er den jeg er, alltid. Men å ofre å få viljen min hele tiden for at noen andre kanskje kan få det i stedet er noe helt anna. Jeg har levd etter den regelsen at; jeg får det alltid som jeg vil, og får jeg det ikke, er det fordi jeg ikke vil det nok. men det betyr plutselig ikke noe lenger.
Jeg tror jeg kanskje aldri kommer til å få svar på om grunnen til at jeg føler meg litt hul om dagen er mangel på tro, eller mangel på kjærlighet, men det er ikke så viktig heller for det er jo omtrent det samme. Allikevel må jeg si at jeg ikke helt liker den følelsen at jeg som meg selv ikke skal være nok. Det har jeg aldri følt før. Og kommer, hvis jeg har noe jeg skulle sagt om det, aldri til å føle det igjen. men selv om jeg har mistet litt tro, har jeg funnet tilbake til megselv. noen som har vært borte ganske lenge. Gjemt og glemt på bunden av ei tom Jack Daniels flaske.