2 be or not 2 be

Å være eller å ikke være, er det det som er spørsmålet? Å være er jo ikke noe anna enn å eksistere. Og det er ikke nok. Man kan eksistere et helt liv uten egentlig å ha levd, og hva er da poenget med at vi er, hvis det ikke er for at vi skal leve? No affence to Shakespeare, men jeg tror ikke å være eller og ikke være, er spørsmålet vi bør stille oss. Iallefall ikke det som er viktigst å lure på. Man vet ikke hvor mye tid man har fått utdelt her på jorda. Noen har vært så utrolig heldig at de får oppleve gleden av barnebarn, og kanskje til å med oldebarn. Noen blir ikke 10 år en gang. Det er ingen som veit hvor lang tid vi har, og takk Gud for det. Tenk hvis vi hadde visst når vi skulle dø. Da hadde vi høyst sannsynlig blitt så fiksert på det tidspunktet at vi hadde blitt for lammet til å klare å leve den tiden vi har. Uansett om det hadde vært om et år, eller to. Derfor er det så utrolig viktig å ta vare på den tiden vi har. Å fylle den med så mye godt som mulig. Jeg er helt overbevist at det er menneskets vei til evig liv. Og da mener jeg ikke i ordets rette forstand, for det er en sjebne jeg ikke unner noen, men i den grad det er mulig.Hvis vi bruker livet vårt til å spre glede, omsorg, godhet, forståelse og aksept, etterlater det ett utrolig sterkt universelt inntrykk som forblir til all ettertid. Kjærligheten overvinner alt. Kanskje får vi oppleve dette i form av en stor og lykkerlig familie. Se noe man selv har skapt bli til og vokse opp. Utvikle seg og se at den plattformen man har bygd av nettopp godhet, ligger som et tryggt og beskyttende teppe over de vi er glad i. Da lever en del av oss videre i dem. For alltid.

Tid

Vi tar det når vi får tid, sier vi

men hva om den tiden

aldri kom?

Hva har vi da å se tilbake på?