Hemmat.

Da var det altså kommet til den tiden at jeg igjen er tilbake i Norge, og ikke et øyeblikk fortidlig. Tror jeg hadde kommet til å bli sprø hvis jeg ikke hadde kommet på det spesielle flyet. Missforstå meg rett, jeg trivdes godt der nede i varmere strøk, alene. Problemet er bare at når man har sittet å tenkt lenge nok på den samme tingen blir hjernen, min blir iallefall det, lei av å høre på tankene som surrer. Når du har vurdert saker å ting så nøye at du er helt sikker på at du har tenkt på alle mulig aspekter av den, og så fort du lar hjernen slappe av som et resultat av denne tanken, popper en ny problemstilling opp. Så er det på en ny runde, Og jeg eier ikke tålmodighet i utgangspunktet. En av mine alt for kjente laster. ένα γνωστό γεγονός, som de ville sagt i hellas.

Det er en del ting jeg har tenkt på mens jeg var borte. Hvis du fikk velge mellom å gå på månen eller på en helt hvit strand langs middelhavskysten. Hva hadde du valgt?

Dette er kanskje et litt rart spørsmål, men det var bare noe jeg kom til å tenke på mens jeg var på ferie. Okei så var ikke stranden helt hvit, men den var ganske lys, så den får duge for nå. Det hadde jo vært utrolig kult å kunne si at det jeg gjorde, en sen høst natt i september mens jeg var på kreta, var å gå på månen. Men neida. Ganske naturlig, var det å gå på stranda jeg gjorde. Beina godt plantet på gode, faste og tygge moder jord. Spørsmålet mitt er litt merkelig, for de fleste av oss haddde selvfølgelig valgt å gå på månen. Men det jeg tenkte på da jeg stilte meg selv dette spørsmålet var litt mer i baner av konsekvensene ved å gå på månen kontra å gå på stranda. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt for 1 år sida. Definitivt stranda. Tanken på at alle ting man gjør, uansett dybde, kommer til å bli visket bort av tiden og av havet. At ingenting man gjør er uopprettelig. Og slik har jeg levd livet mitt den siste tiden. Uten noen som helst tanke for at noen jeg gjør kommer til å få noen konsekvenser. Uten bekymringer, uten anger. Uten tanke for at den stenen som jeg kaster i vannet etterlater seg det minste spor. Men allikevel kommer ringvirkningene, og det kunne egentlig ikke blitt brukt et mer passende ord.

Jeg har vel i det siste kommet frem til den konklusjonen om at selv ikke jeg skal leve evig. Så derfor har jeg bestemt meg får å bruke den tiden jeg har til å etterlate meg så mange uutviskelige måneavtrykk som mulig, noe som aldri viskes bort.