Dååååååååååå

Det er noe jeg har tenkt på en stund. Jeg lurer på hva slags person jeg hadde blitt hvis jeg hadde blitt mobbet som barn. Altså, selvfølgelig har jeg også blitt ertet litt i ny og ned. Kan ikke nekte for det, men jeg har på en måte alltid visst hvem jeg er å hva jeg vil så usakelig kritikk eller ondhjertet erting har jeg ikke tenkt så lenge på. Den har kanskje gjort vondt en liten stund, men så har er merkelig ro senket seg og det har ikke gjort vondt lenger. Men hva om denne typen trakkasering hadde blitt trappet opp i ondskap og hyppighet. Hadde jeg da vært sterk nok til å stå imot med løftet hode? Og selv om jeg kanskje hadde klart det en stund, hvor lenge? en måned? et år? to? hvor lang tid tar det å bryte ned et menneske helt til det ikke lenger er en skygge av selg selv. Og hva jeg lurer aller mest på er hva som får en person til å mobbe en annen! Hva gjør det f.eks for en mobber at noen kanskje har en skeiv nese, eller tynne bein. Hva er de i den som gjør at denne oppservasjonene av et annet menneske ender opp i en negativ kommentar om noen andre sitt utseende. Og da mener jeg utseende, for det er som regel det ytre vi kommenterer. Jeg tror ikke jeg kan sette meg inn i den følelsen av å måtte tråkke på andre for å fremheve meg selv. Men det kommer vel sikkert igjen av det faktum at jeg veit hvem jeg er å hva jeg står for. Jeg sier ikke dette for å fremheve meg selv som noen slags helgen, for det er jeg så langt ifra. Men forskjellen mellom meg og en som mobber er at jeg har tatt et valg mellom å fokusere på det positive i stedet for det negative. For at en nese er skeiv, eller noen bein tynne er bare med på å gi særpreg på en person. Og selvfølgelig ser jeg også det hvis det er slik det er men, det gjør jo ikke meg noe godt at en person som har skakk nese skal få høre det i hytt og gevær. Men det er vel sikkert noe man ikke skal få vite også..